10.12.2015

Hvor er den nå, den følelsen som ungdommen ga? Den gang da fremtiden var din, med alle de muligheter det innebar. Ligger den begravd i ruinen av alt du skulle få og alt du skulle bli? Du vender stadig tilbake hit, til dine utbrente drømmer og leter etter tegn til liv.

Du klandrer ingen andre enn deg selv, du fløt bare med. Hvem skulle tro at det er konsekvenser av alle valg, selv de man aldri tar. Rakrygget har du håndtert dem, en etter en. Du reiser deg igjen, men du er fallmett. Det finnes grenser for hvor lenge man kan klamre seg fast på samvittighetens stup.

Du løper barføtt på stål-is og håper noe snart gir etter. Bak deg jager ulvene Ambisjon og Tid. Under vekten av alt ditt liv har blitt, faller du på kne og fra den dypeste avgrunnen i din sjel ringer primalskriket ut; du er seismisk! 

Ekkoet dør ut og verden faller taus…

Stillhet er i sannhet lyden av sanden som renner gjennom livets timeglass. Det er i den stillheten de store spørsmålene presenterer seg. Hvem er du? Hvor skal du? Hva er du verdt? Like retoriske som alltid. Spør ditt speilbilde og vent på svar.



< TilbakeHentet fra: Fallmett (2015)