10.12.2015

Jeg husker hun stod på kaia mens november snøen falt. Hun stod der lenge, selv om det var kaldt. Snøfnugg smeltet på de røde kinnene. Når jeg ser tilbake, er det et av de sterkeste minnene. Jeg ga henne et løfte der. Et løfte jeg ikke klarte å holde. Det var i 1895. Båten kom aldri frem.

I 1940 møttes vi igjen. Det var i en trappeoppgang i Berlin og hun var akkurat like pen. Hun var blond da, men øynene -  de var de samme. Den er herlig, følelsen av å endelig være framme. Vi ble stående stumme mens hele liv kom strømmende tilbake. I øyeblikket glemte vi vel flyalarmene som hylte fra taket. Vi rakk ikke å si noe før bomberegnet traff oss hard. Jeg tok hånden hennes i ruinene, så ble alt helt svart.

Neste gang var jeg 13 år. Hun hadde fregner og ildrødt hår. I skolegården kom hun gråtkvalt bort til meg og sa; du sårer meg ved å peke og le. Denne gangen var det ærligheten hennes som fikk meg til å se. Men i et øyeblikks uoppmerksomhet er det gjort. Jeg kan fortsatt se henne løpe foran en bil som går så alt for fort. Det ble mange tunge dager den høsten 1971.

Sist gang jeg så henne var i 2010. Jeg ville så gjerne si noe, men denne gangen gikk jeg forbi. Hun hadde et barn på armen, og hun bar det som et smykke. Jeg skal tåle en livstid i ensomhet for å sikre hennes lykke. Men kjære, når vi en dag treffes i våre neste liv, skal vi ta frem igjen alt det glemte. Alt i alt er vel ikke en evighet så lenge å vente.



< TilbakeHentet fra: Fallmett (2015)
Notater: Vis

Hadde en ide om et skjebnebestemt kjærlighetsforhold som går over flere liv. En slags reinkarnasjon hvor følelsene blir med videre. Tror dette var en av de første gangene jeg tok i bruk rim også - noe jeg egentlig misliker. Rim blir fort en slags tvangstanke det er vanskelig å komme ut av. Det er som dype hjulspor.