23.10.2015

Et gatelys i en evig vinternatt. Jeg har stått her og ventet på deg så lenge jeg kan huske. I snøen vitner ti tusen fotspor om liv som er levd og om dager som har krevd. Nå begraves de sakte. I lyset ser jeg mine tilmålte åndedrag forvandles til frostrøyk. Jeg etterlater ikke lenger noen spor. 

Den første snøen falt da du forsvant. En enkelt tåre krystallisert i minus 25. Er snøen bare en kald måte å fortrenge? Det første jeg mistet var min evne til å forstå; hva som skjedde og hvor jeg er nå. Noen ganger skriker stillheten så uutholdelig høyt. 

I lommen har jeg en klokke jeg arvet av min bestefar. Et gammelt ur som er gravert med mitt etternavn. Jeg bærer den ved mitt hjerte så det skal huske å slå. Man glemmer så lett i møte med slikt savn. 

På en stolpe henger en falmet rutetabell. Det eneste som går nå er tiden. Månen henger taus på himmelen og hvor du enn er, kanskje ser du den nå? Skulle så inderlig ønske at vi kunne finne frem, men kjære, jeg innser det igjen; ikke alle får plass på den siste bussen hjem.



< TilbakeHentet fra: Fallmett (2015)