23.09.2015

Vannet reflekterer verden som et vagt minne. Uklare former og farger i et blankpolert speil. Bøyd over det ser jeg mitt eget ansikt forvrengt og stygt, men man taper alltid en stirrekonkurranse med sin egen usikkerhet. Nei det gjelder å løfte blikket mot horisonten. Fra fjellene der hørte jeg for første gang den tause sangen - et ekko av alle de tingene vi aldri turte å si. Det var blant de ordene jeg fant deg; bortkommen og forlatt i en glemsel så utilgivelig overlagt. Du har alltid vært et så vakkert monument over min dårlige samvittighet.

Stillheten brytes av kirkeklokker i det fjerne som ringer for vår bisatte drøm. Men du sørger ikke lenger nå. Det finnes da grenser for hva en kan føle. Lysene brant ned for lenge siden og sympati er en valuta det er vanskelig å veksle. Nå sitter vi bare stille og ser vrakrestene av en fremtid skylle i land på en fremmed strand. En livsløgn og varmen fra en mobiltelefon er alt vi trenger, men du klemmer hardt rundt min hånd, biter tennene sammen og hvisker: «Vi gir ikke opp. Vi gir for faen ikke opp.»

Jeg følger deg blindt.



< TilbakeHentet fra: Fallmett (2015)
Notater: Vis

Denne teksten ble skrevet på hytta vår i Trømborgfjella. Reiste dit en søndag høsten 2015 med intensjonen om å skrive noe. Denne var muligens den første hvor jeg prøvde meg på de episke følelsene i små liv som jeg er så fan av i f.eks Kent sine sanger.