13.11.2015

Jeg undres over hvor du er når du ser ned til høyre. Reiser du langt? Er de du treffer der glade når du kommer og triste når du reiser tilbake til meg igjen? Og hva med deg? Hvor vil du helst være? Hvorfor må du reise egentlig? Jeg forstår ikke alt, men jeg prøver å kompensere med hjerte. Er det ekkoet av slagene som bringer deg tilbake til meg?

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne bli med deg dit… Når du blir stille og ser ned til høyre, hender det at jeg følger blikket ditt i håp om å finne veien. Andre ganger kjenner jeg bare på ensomheten. Hva tenker du på, har jeg spurt deg - men bare inni meg. Jeg vet hva svaret er. “Ingenting…” Ingenting er det vi tenker på når vi ikke vil, eller kan forklare. “Ingenting” er det jeg svarer når du tar meg i å stirre på deg og du lurer på hva det er. Så flytter vi begge blikket over på TV igjen. Jeg prøver å komme på noe interessant eller morsomt å si så jeg kan beholde deg her en stund til, men jeg har ikke lenger evnen til det - bare et kompenserende hjerte. I et par minutter er du der sammen med meg. Så du reiser tilbake til ingenting og jeg blir værende i ensomheten igjen.

Jeg er visst dårlig på å måle avstand. Du sier det er fordi jeg har dårlig dybdesyn, og det har du nok rett i. Men der øynene mine svikter, kompenserer hjertet. Jeg kan føle avstand. Hjertet mitt slår hardere når du er nær meg. Jeg kjenner det noen ganger når du er borte også. Jeg liker å tro at jeg føler det slik når du savner meg. At du ser ned til høyre der du er og reiser tilbake til meg i tankene. Jeg håper at man kan savne et kompenserende hjerte…



< TilbakeHentet fra: Fallmett (2015)
Notater: Vis

De fleste har vel opplevd å sitte i dype tanker, for å så få spørsmålet "Hvor var du nå?". Teksten var også inspirert av mine foreldre. Pappa brukte ofte å spørre mamma hva hun tenkte på, og svaret var nesten alltid "ingenting".