16.05.2016

Vi møttes en siste gang i et veikryss mellom nå og da. Du var vakker, jeg var ydmykt pompøs. Vi strakk oss helt hit for være slik de ser oss, men vår generasjon var vel over før den begynte.

Vi stod der for å kjenne på savnet før vårt følelsesmessige eksil; vår flukt fra alt som truet vår ensomhets trygge diktatur. Nå rustes hjerter på nytt for en lang, kald krig. En terror-balanse mellom to middelklasseliv.

Den brente jords taktikk har blitt implementert dypt inne i meg. Bare en av de mange krigsforbrytelser jeg har begått for å hindre mitt sårbare hjerte i å savne igjen. Alle soler vi oss i glansen av en verden som brenner.

Martyren i meg lengter etter å påta seg all skyld. Hvorfor ikke, det koster ingenting. Den billigste veien til evig liv. Det eneste jeg frykter er å være redd.

Om hundre år skal vi treffes her igjen, ved minnesmerket for våre liv; en gravstein merket elsket, populær og ensom. Jeg er pompøs og du er overfladisk pen.