08.04.2018

Langt der ute finnes en ensom stjerne.
Den har brent i millioner av år.
Stjernen kaster sitt lys ut i det store, mørke fjerne,
helt uvitende om hvor reisen går.

Her nede finnes en ensom jente.
Hun har nyplukkede blomster flettet i sitt hår.
En sensommer dag har blitt til natt, men søvnen må vente.
Hun tar de tilmålte minuttene hun får.

Jenta ligger i en stille eng og hviler.
Kanskje husker ingen nå at hun finnes.
Lite vet vel hun endog, at når de andre smiler,
så er det hennes smil de minnes.

Hun kikker opp mot stjernehimmelen.
Hun studerer den så nøye.
For tenk etter mer enn tusen år,
endte stjernelysets reise i hennes vakre øye.

Notater: Vis

Til mine omgivelser frustrasjon, kan jeg noen ganger blir veldig fascinert av ideer og fakta. Et slikt tilfelle var da jeg innså at det lyset vi ser, er det bare vi selv som får se, så når du ser på en stjerne, har de fotonene du ser reist helt fra den stjernen til akkurat din netthinne. Det synes jeg er en vakker tanke.