08.12.2017

Så står du der igjen, utenfor døren, med høye skuldre og lave forventninger.
Alle andre steder enn her, det er der du vil være.
På armen teller din dyre klokke ned sekundene til du dør.
Den tikker like fort som den billige klokken gjorde før.

Tiden går og øker i pris. Når du banker på er det ingen vei tilbake.
Du har stått her før og gått tomhendt hjem.
Man kan gråte over alle disse muligheter som glapp.
Muligheter du uansett ikke ville tatt.

Du slipper alt du er og ser det falle sammen med snøen som sakte dekker byen. 
Din lånte personlighet passer ikke lenger; kort i ermene, stram i halsen.
Burde ha vært fremme nå, etter å ha gått så mange mil.
Vinteren har gjort comeback i april.

Til slutt står du der alene, og det er du mot røkla.
Du knytter never, men røkla har reist hjem for å se slutten på TV.
Sakte innser du det faktum som du alltid har vært forskånt:  
Ensomheten er den eneste følelsen vi eier, alle andre er lånt.

Notater: Vis

De fleste tekstene kommer veldig lett, men ikke denne. Denne måtte jobbes frem. Den avsluttende setningen er kanskje min favoritt blant alle jeg har skrevet.