18.09.2016

I en bil på en øde landevei sitter hun med pannen mot rattet. Ute synger regnet om gamle minner - tårer felt for den hun en gang var. Den jenta forsvant, nå gjør hun ikke lenger som hun vil. Hvordan kan man strekke seg så langt og fortsatt ikke strekke til?

Det var ikke dette hun hadde sett for seg. I dagdrømmene på pikerommet var det ikke slik hun var. De tok aldri høyde for ansvaret som setter inn og prinser som ikke fins. På skrivebordet er tegninger erstattet av regninger, og å gjøre seg flid erstattet med dårlig tid. Alle disse illusjonene som brast, man blir voksen så raskt.

Barna kommer først - et mantra som hun gjentar om og om igjen. Å gi omsorg er vel også en slags trøst. Men livet bare går, og alt hun gjør er et forsøk på å dekke over gamle sår. Finnes det noe sånt som en ny vår? Noen øvre grense for hvor mange sjanser man får? Hun har uansett ikke tid før om noen år.

Kanskje en dag vil hun elske igjen. Det er nok av menn som vil, men hun klarer ikke dette nederlaget en gang til. Først må hun finne seg selv, ha alt på stell. Bygge murer høye nok til å beskytte hjertet fra nok en smell. Det er vanskelig å tro på at det finnes noen som vil behandle det pent, og at smigrende ord er oppriktig ment. Hun er ikke ulykkelig, selv om man kan se spor av tårer som har rent. Enn så lenge er hun bare prinsesse på vent.