20.12.2015

En St.Hans fest i en skjærgård et sted. Vi brenner minner som om det var penger. Du står med ryggen mot bålet, men jeg ser likevel flammene reflektere i øynene dine. Din skjønnhet har alltid gjort meg så feig. Antar jeg er redd for å ikke være like bra som deg, men i kveld brenner vi alt.

Når det kommer til frykt har Amygdala vært raus. I mitt lysløype-liv løper det et blodspor helt tilbake til `97. Jeg kan leve med det så lenge jeg ikke blør på deg. I en verden der alt er gratis blir prisen fort så alt for høy. Skulle ønske jeg kunne være øyet i stormen din.

Fjernlysene lyser opp en øde motorvei. Jeg kjører fort men vet ikke hvor jeg skal. Alt jeg flykter fra ligger stadig foran meg. Avstand har vært et relativt begrep siden jeg ble fanget av din gravitasjon. Hverken en hylende motor eller Depeche Mode på elleve overdøver støyen jeg kjenner et sted dypt, dypt inne i meg.

Jeg kjøper stadig dyrere klokker, men tiden er fremdeles helt ute av min kontroll. Er så imponert over hvor mye bedre du håndterer livet som bare renner bort mellom fingrene dine. Kan vi ikke trykke på pause til jeg forstår? Du vinner en konkurranse jeg ikke vet hva går ut på.

Slik kan man sone et liv bak murene i usynlige celler. Jeg leser brevene dine og later som om jeg ikke er her. Det er ensomt i et rom der alle slipper ut, men ingen slipper inn. Man må spille de kortene man får. Det kjæreste jeg har er et arr på hjertet mitt som staver navnet ditt.