04.08.2015

Vinden er bare på gjennomreise… Akkurat som meg. Kanskje har den også et svakt minne av hvor den kom fra, men ingen av oss vet hvor vi er på vei. Våre stier krysset hverandre på en øde landevei, omgitt av en uendelighet av åkere. Jeg nikket og hilste høflig, den rufset litt i det som en gang var en pannelugg. Jeg ble stående en liten stund og følge den med blikket i det den strøk hånden sin over kornaksene så de svaiet. “På gjensyn”. Ikke sikker på om jeg sa det høyt.

Veien er stort sett grå. Noen steder er det hard asfalt, andre steder grus som støver og legger seg på skoene. Nå og da dukker det likevel opp en liten blomst i veikanten. Ingen av de er like, men de er alle vakre på sin måte. Er det ikke underlig hvordan skjønnhet kan finnes i slik uendelig variasjon? Jeg kan huske dem alle sammen. Hva de fikk meg til å føle og hvordan de forandret meg. Jeg hadde så lyst til å ta de med meg, slik at jeg kunne føle det slik hele veien. Bare én, som jeg kunne sette i knappehullet slik at det ble vakkert uansett hvor jeg var. Ville jeg også være vakker da? Kanskje, kanskje ikke… Jeg ville i alle fall føle det slik. Men jeg kan ikke ta de med meg. De venter på en annen som skal passere forbi. Jeg må la de bli.

Om kvelden, når føttene ikke bærer meg lenger, setter jeg meg ned for å hvile. Noen ganger trekker skyene til side, som et sceneteppe, og stjernene kommer til syne. Jeg lurer ofte på hvem som iakttar hvem. Prøver de å vise meg noe, eller ser de bare ned og undres på hvorfor jeg er der. “Hvorfor går han dit? Vet han ikke at det er feil vei?” Når jeg våkner er de borte igjen.

Jeg ser alltid etter fotavtrykk. Et lite tegn på at noen har gått her før. Nå og da skriver jeg navnet mitt i sanden. Vil noen huske meg? Vil vinden, vil blomstene.. ? Jeg snur meg og ser tilbake. Kanskje veien alltid var der, eller kanskje var det jeg som lagde den. Kan en vei være forgjeves?

Åkrene følger meg hele tiden. De er alt som ikke er veien, himmelen -  og blomstene. En dag, når veien min tar slutt, vil jeg vandre ut i åkeren og forsvinne i den. Da håper jeg stjernene vil kikke ned og si “Nå forstår vi. Det var den eneste veien han kunne gå.”



< TilbakeHentet fra: Fallmett (2015)
Notater: Vis

"Veien" var den første poesi-teksten jeg skrev. Som de fleste andre jeg har skrevet, kom den bare til meg. Den første setningen falt bare ned i hodet mitt, og da kom resten ganske automatisk. Jeg er litt stolt av denne.