08.04.2018

Langt der ute finnes en ensom stjerne.
Den har brent i millioner av år.
Stjernen kaster sitt lys ut i det store, mørke fjerne,
helt uvitende om hvor reisen går.

Her nede finnes en ensom jente.
Hun har nyplukkede blomster flettet i sitt hår.
En sensommer dag har blitt til natt, men søvnen må vente.
Hun tar de tilmålte minuttene hun får.

Jenta ligger i en stille eng og hviler.
Kanskje husker ingen nå at hun finnes.
Lite vet vel hun endog, at når de andre smiler,
så er det hennes smil de minnes.

Hun kikker opp mot stjernehimmelen.
Hun studerer den så nøye.
For tenk etter mer enn tusen år,
endte stjernelysets reise i hennes vakre øye.



Notater: Vis

Til mine omgivelser frustrasjon, kan jeg noen ganger blir veldig fascinert av ideer og fakta. Et slikt tilfelle var da jeg innså at det lyset vi ser, er det bare vi selv som får se, så når du ser på en stjerne, har de fotonene du ser reist helt fra den stjernen til akkurat din netthinne. Det synes jeg er en vakker tanke.

08.12.2017

Så står du der igjen, utenfor døren, med høye skuldre og lave forventninger.
Alle andre steder enn her, det er der du vil være.
På armen teller din dyre klokke ned sekundene til du dør.
Den tikker like fort som den billige klokken gjorde før.

Tiden går og øker i pris. Når du banker på er det ingen vei tilbake.
Du har stått her før og gått tomhendt hjem.
Man kan gråte over alle disse muligheter som glapp.
Muligheter du uansett ikke ville tatt.

Du slipper alt du er og ser det falle sammen med snøen som sakte dekker byen. 
Din lånte personlighet passer ikke lenger; kort i ermene, stram i halsen.
Burde ha vært fremme nå, etter å ha gått så mange mil.
Vinteren har gjort comeback i april.

Til slutt står du der alene, og det er du mot røkla.
Du knytter never, men røkla har reist hjem for å se slutten på TV.
Sakte innser du det faktum som du alltid har vært forskånt:  
Ensomheten er den eneste følelsen vi eier, alle andre er lånt.



Notater: Vis

De fleste tekstene kommer veldig lett, men ikke denne. Denne måtte jobbes frem. Den avsluttende setningen er kanskje min favoritt blant alle jeg har skrevet.

20.10.2017

Kjære, tiden har visst kommet for å skrive dette brevet. Jeg tror ikke det er så mange sider igjen av boken om meg, og jeg vet vel hvordan den kommer til å slutte nå. Den ble kanskje ikke helt som jeg hadde håpet på, men det er en historie likevel. Jeg har blitt en gammel mann på 85 og det er nok ingen overraskelser igjen. Vet ikke om jeg kunne gjort valg som hadde endret livet på noen meningsfylt måte, eller om det bare måtte bli som det ble.

Da jeg var ung stolte jeg på at tiden ville løse alle problemer. Jeg trodde tidevannet ville bringe oss sammen. Jeg tok visst feil og livet har snart ikke mer tid å gi meg. Men jeg har ikke måttet ofre særlig, og fått mer enn jeg har krav på. Jeg har ikke levd et bemerkelsesverdig liv, og få vil nok huske meg. Men jeg tror de som gjør det vil ha gode minner. Håper du ville vært stolt over hvem jeg har vært.

Det sies at det finnes en for alle der ute. Hvis det er sant, håper jeg du fant kjærlighet, selv om jeg ikke fant deg. Det ville smerte meg om du også måtte kjenne på dette savnet. Jeg prøvde, men kanskje prøvde jeg ikke hardt nok. Gikk jeg ned feil gate, eller åpnet jeg feil dør? Har våre stier noen gang krysset hverandre? Det har vært mange søvnløse netter hvor jeg har lurt på hvor du var. Om du kunne se den samme månen som meg, kanskje fra andre siden av jorden, eller bare på den andre siden av veggen. Alt har føltes for langt.

Jeg har ofte tenkt på hva som kunne ha vært. Hva var den første sangen vi danset til, og ville du ha ledd av mitt manglende talent? Sa du ja første gangen jeg fridde, eller måtte jeg overtale deg? Ville vi ha fått barn, og hva hadde jeg følt første gang jeg holdt dem? Hadde jeg vært bestefar i dag? Dagdrømmer er vel også en form for minner…

Kjære, jeg vet ikke hva du heter eller hvordan du ser ut, men jeg vil du skal vite at jeg elsker deg av hele mitt hjerte. Hvis livet mitt virkelig var en bok, skulle den første linjen være:

Dedikert til min elskede - hvem hun enn er.



Notater: Vis

Denne startet som en sangtekst som het "Sorry I never found you". Begge handler om noen som aldri fant den store kjærligheten.

17.12.2016

En plate settes på, jeg kjenner godt denne sangen. Har hørt den før. Vakre toner i moll nikker gjenkjennende til det jeg føler nå, og sier “velkommen hjem, gamle venn”. Så sitter vi her igjen, følelsen og jeg. Et lite hjerte, på et lite sted, i et lite land. Alt er OK.

På en tom eske skriver jeg navnet ditt. I svart tusj på brun papp kjenner jeg det knapt igjen. Det siste du sa er det første jeg tar frem. Det er fortsatt fuktig av tårene fra vår beherskede gråt. Du sa at jeg fortjener bedre, men uttrykket er like tomt som esken det plasseres nederst i. Det neste som skal legges i er mine feil og mangler. Alle de måtene jeg ikke var det som skulle til. Lett å bli glad i, vanskelig å elske. Man rister det av seg før erkjennelsen kommer. Alt er OK.

Alle de fine tingene du sa pakkes forsiktig inn i silkepapir. De er fortsatt glatte i overflaten og deilige å ta på. Er jeg fremdeles den samme som du sa dette til? Ja, det er viktig at tvilen ikke slipper til. Noe skimrer i øyekroken og fanger oppmerksomheten min. Det er smilet og øynene. Som glitrende krystaller forvandler de lyset til millioner av farger som fyller rommet. Men så blekner de igjen i mangel på lys. Ute skinner solen, inne skyer det til. Minnet er vakkert, men gjør litt vondt nå. Alt er OK.

Det siste som legges i, er den biten av meg som du tok med deg. Nå tilhører den deg, og jeg er glad at det var akkurat du som fikk den. Den var nok alltid ment for deg. Tomrommet legges på toppen, og lokket settes på. Esken er tung, men jeg vet at den blir lettere etterhvert som jeg går. Opp trappene og inn på loftet kommer vår reise til sin endestasjon. Dette er vårt stille farvel. Det er vel OK.

Jeg blir stående i døren. I den dunkle belysningen ser jeg flere esker, flere navn. Det er her på loftet jeg gjemmer mitt savn. Innerst inne vet jeg at jeg skal tilbake hit, men innen den tid skal man tro og håpe igjen. Det er slik dansen går; ett skritt frem, ett tilbake. En plate settes på… OK.



Notater: Vis

Noen ganger, når man har vanskelige følelser, lyver man til seg selv og omverdenen om hvordan man har det.

18.09.2016

I en bil på en øde landevei sitter hun med pannen mot rattet. Ute synger regnet om gamle minner - tårer felt for den hun en gang var. Den jenta forsvant, nå gjør hun ikke lenger som hun vil. Hvordan kan man strekke seg så langt og fortsatt ikke strekke til?

Det var ikke dette hun hadde sett for seg. I dagdrømmene på pikerommet var det ikke slik hun var. De tok aldri høyde for ansvaret som setter inn og prinser som ikke fins. På skrivebordet er tegninger erstattet av regninger, og å gjøre seg flid erstattet med dårlig tid. Alle disse illusjonene som brast, man blir voksen så raskt.

Barna kommer først - et mantra som hun gjentar om og om igjen. Å gi omsorg er vel også en slags trøst. Men livet bare går, og alt hun gjør er et forsøk på å dekke over gamle sår. Finnes det noe sånt som en ny vår? Noen øvre grense for hvor mange sjanser man får? Hun har uansett ikke tid før om noen år.

Kanskje en dag vil hun elske igjen. Det er nok av menn som vil, men hun klarer ikke dette nederlaget en gang til. Først må hun finne seg selv, ha alt på stell. Bygge murer høye nok til å beskytte hjertet fra nok en smell. Det er vanskelig å tro på at det finnes noen som vil behandle det pent, og at smigrende ord er oppriktig ment. Hun er ikke ulykkelig, selv om man kan se spor av tårer som har rent. Enn så lenge er hun bare prinsesse på vent.




03.08.2016

Du lå på brygga og kikket ned i vannet. Solen reflekterte i overflaten og tegnet lyse-gule streker i ansiktet ditt. Du kikket ikke opp, men jeg så at du smilte da jeg kom. Vet ikke hva du så etter, jeg bare la meg ned og så sammen med deg. Der lå vi mens vannet skvulpet under brygga og en snekke putret forbi i tre-fjerdedels takt. Slik gikk årene. Var det du som var sommeren? Den kom med deg og forsvant da du gikk.

Rolig vann ble brottsjø, skjærgårdsidyll en scene for forlis og jeg er mann over bord. Melodien du nynnet hjemsøker meg. Sønnavinden bærer med seg et minne om den, fri for ord og tone, men det blåser stadig sjeldnere fra den kanten nå. Kanskje skremte jeg deg bort? Kanskje kostet jeg for mye? …  Kanskje er jeg høsten?

Hverdagene tilbragte jeg i den trengselen man bare finner i folketomme gater. Helgene var fylt med den ensomheten man bare finner i mengden. Slik gikk dagene i 1850 Limbo etter at du reiste - eller kanskje kom du aldri hit. Nå venter et halvhjertet forsøk på vinter. Like patetisk som meg. Det er utrolig hvilken trøst et skjebnefellesskap gir.

Dette som en gang var et sted er nå bare et tomrom, definert av fravær. Jeg følger stadig sporene tilbake, i håp om å finne deg igjen. Når jeg kommer frem, ser jeg at de er mine, og at jeg bare går i ring. Men det er vel også et liv - å telle skrittene tilbake hit. Giften forplanter seg i blodet i form av tvil.

Frosten kom innenfra. Min sjel en allegori for Somme 1916, hvor snøen faller desillusjonert på en stille slagmark i et forsøk på å begrave sporene av et utålelig tap. Nå er jeg en fremmedkriger i mitt eget liv. Åndedrag ble til frostrøyk i august. Et skritt frem, et fall tilbake. Falle for, falle sammen, falle fra.

Thale kom med tidevannet. Fløyelsmyke bølger eroderte frem mitt hjerte fra en kampestein. Dine øyne og et smil var alt som skulle til, men sånn er det med følelser som gjør som de vil. Nå står vi i vannkanten, hjertet mitt og jeg, blant driv-is og snø og venter på en ny vår. Som en elv finner havet skal jeg finne deg, Thale ved et annet navn.




16.05.2016

Vi møttes en siste gang i et veikryss mellom nå og da. Du var vakker, jeg var ydmykt pompøs. Vi strakk oss helt hit for være slik de ser oss, men vår generasjon var vel over før den begynte.

Vi stod der for å kjenne på savnet før vårt følelsesmessige eksil; vår flukt fra alt som truet vår ensomhets trygge diktatur. Nå rustes hjerter på nytt for en lang, kald krig. En terror-balanse mellom to middelklasseliv.

Den brente jords taktikk har blitt implementert dypt inne i meg. Bare en av de mange krigsforbrytelser jeg har begått for å hindre mitt sårbare hjerte i å savne igjen. Alle soler vi oss i glansen av en verden som brenner.

Martyren i meg lengter etter å påta seg all skyld. Hvorfor ikke, det koster ingenting. Den billigste veien til evig liv. Det eneste jeg frykter er å være redd.

Om hundre år skal vi treffes her igjen, ved minnesmerket for våre liv; en gravstein merket elsket, populær og ensom. Jeg er pompøs og du er overfladisk pen.




20.12.2015

En St.Hans fest i en skjærgård et sted. Vi brenner minner som om det var penger. Du står med ryggen mot bålet, men jeg ser likevel flammene reflektere i øynene dine. Din skjønnhet har alltid gjort meg så feig. Antar jeg er redd for å ikke være like bra som deg, men i kveld brenner vi alt.

Når det kommer til frykt har Amygdala vært raus. I mitt lysløype-liv løper det et blodspor helt tilbake til `97. Jeg kan leve med det så lenge jeg ikke blør på deg. I en verden der alt er gratis blir prisen fort så alt for høy. Skulle ønske jeg kunne være øyet i stormen din.

Fjernlysene lyser opp en øde motorvei. Jeg kjører fort men vet ikke hvor jeg skal. Alt jeg flykter fra ligger stadig foran meg. Avstand har vært et relativt begrep siden jeg ble fanget av din gravitasjon. Hverken en hylende motor eller Depeche Mode på elleve overdøver støyen jeg kjenner et sted dypt, dypt inne i meg.

Jeg kjøper stadig dyrere klokker, men tiden er fremdeles helt ute av min kontroll. Er så imponert over hvor mye bedre du håndterer livet som bare renner bort mellom fingrene dine. Kan vi ikke trykke på pause til jeg forstår? Du vinner en konkurranse jeg ikke vet hva går ut på.

Slik kan man sone et liv bak murene i usynlige celler. Jeg leser brevene dine og later som om jeg ikke er her. Det er ensomt i et rom der alle slipper ut, men ingen slipper inn. Man må spille de kortene man får. Det kjæreste jeg har er et arr på hjertet mitt som staver navnet ditt.




10.12.2015

September kapitulerer for høsten. Landet synger sin svanesang i klorofyll-løse farger. Du beklager forvandlingen, jeg er likegyldig - det er lenge siden permafrosten tok meg. Vi lever våre søvnløse dager i en ensom idyll.

Du skriver en selvbiografi så du kan finne ut hvem du er. Vakkert innbundet i skinn og gull før første ord var skrevet. Jeg plukker vrakrestene av den jeg skulle bli og klamrer meg til drømmen om et slags uforløst potensiale; min største stolthet.

Jeg har et bibliotek fyllt av bøker jeg aldri kommer til å lese. Hundre millioner tanker beskrevet med tjue-ni bokstaver. Ingen av dem er mine, og fremdeles har jeg alt usagt.

Vi er ikke så forskjellige du og jeg. Vi har alltid lengtet hjem, men aldri funnet frem. Jeg har sett det i ditt melankolske smil. Men hold ut, kjære, lyset står på når du kommer dit.



Hentet fra: Fallmett (2015)
Notater: Vis

Er veldig fornøyd med tittelen på denne. Liker kontrasten mellom noe så følelsesbasert som hjemlengsel og noe så moderne og klinisk som versjonsnummer.

10.12.2015

Jeg husker hun stod på kaia mens november snøen falt. Hun stod der lenge, selv om det var kaldt. Snøfnugg smeltet på de røde kinnene. Når jeg ser tilbake, er det et av de sterkeste minnene. Jeg ga henne et løfte der. Et løfte jeg ikke klarte å holde. Det var i 1895. Båten kom aldri frem.

I 1940 møttes vi igjen. Det var i en trappeoppgang i Berlin og hun var akkurat like pen. Hun var blond da, men øynene -  de var de samme. Den er herlig, følelsen av å endelig være framme. Vi ble stående stumme mens hele liv kom strømmende tilbake. I øyeblikket glemte vi vel flyalarmene som hylte fra taket. Vi rakk ikke å si noe før bomberegnet traff oss hard. Jeg tok hånden hennes i ruinene, så ble alt helt svart.

Neste gang var jeg 13 år. Hun hadde fregner og ildrødt hår. I skolegården kom hun gråtkvalt bort til meg og sa; du sårer meg ved å peke og le. Denne gangen var det ærligheten hennes som fikk meg til å se. Men i et øyeblikks uoppmerksomhet er det gjort. Jeg kan fortsatt se henne løpe foran en bil som går så alt for fort. Det ble mange tunge dager den høsten 1971.

Sist gang jeg så henne var i 2010. Jeg ville så gjerne si noe, men denne gangen gikk jeg forbi. Hun hadde et barn på armen, og hun bar det som et smykke. Jeg skal tåle en livstid i ensomhet for å sikre hennes lykke. Men kjære, når vi en dag treffes i våre neste liv, skal vi ta frem igjen alt det glemte. Alt i alt er vel ikke en evighet så lenge å vente.



Hentet fra: Fallmett (2015)
Notater: Vis

Hadde en ide om et skjebnebestemt kjærlighetsforhold som går over flere liv. En slags reinkarnasjon hvor følelsene blir med videre. Tror dette var en av de første gangene jeg tok i bruk rim også - noe jeg egentlig misliker. Rim blir fort en slags tvangstanke det er vanskelig å komme ut av. Det er som dype hjulspor.

10.12.2015

Hvor er den nå, den følelsen som ungdommen ga? Den gang da fremtiden var din, med alle de muligheter det innebar. Ligger den begravd i ruinen av alt du skulle få og alt du skulle bli? Du vender stadig tilbake hit, til dine utbrente drømmer og leter etter tegn til liv.

Du klandrer ingen andre enn deg selv, du fløt bare med. Hvem skulle tro at det er konsekvenser av alle valg, selv de man aldri tar. Rakrygget har du håndtert dem, en etter en. Du reiser deg igjen, men du er fallmett. Det finnes grenser for hvor lenge man kan klamre seg fast på samvittighetens stup.

Du løper barføtt på stål-is og håper noe snart gir etter. Bak deg jager ulvene Ambisjon og Tid. Under vekten av alt ditt liv har blitt, faller du på kne og fra den dypeste avgrunnen i din sjel ringer primalskriket ut; du er seismisk! 

Ekkoet dør ut og verden faller taus…

Stillhet er i sannhet lyden av sanden som renner gjennom livets timeglass. Det er i den stillheten de store spørsmålene presenterer seg. Hvem er du? Hvor skal du? Hva er du verdt? Like retoriske som alltid. Spør ditt speilbilde og vent på svar.



Hentet fra: Fallmett (2015)

10.12.2015

Dine fottrinn høres godt i et folketomt sentrum. I mørklagte butikkvinduer stirrer utstillingsdukkene som om de vet. Du trekker pusten og faker selvtillit. Det har blitt et daglig rituale, bare et av mange du må klare. Trikset er å ikke miste masken igjen. Suksess skal bli din ultimate hevn.

Du har designet deg selv. Fra din latter til dine klær, et alt i alt imponerende forsvarsverk. Drømmen har alltid vært et liv det er verdt å blogge om. Så fort du har overbevist alle andre er du i havn. Selv en ødelagt sjel får verdi med et godt merkenavn.

Din selvsikre gange har du stjålet fra en film. På ørene har du en sang du håper er fin. Hver gate er en catwalk, men faren for å snuble er det som stjeler oppmerksomheten din. De beste idealene får man av å lese en glossy og glanset presse. Du føler deg endelig hjemme på en tilstrekkelig dyr adresse.

Utad er du tilsynelatende perfekt - et image du dyrker møysommelig. Lykken er å få andre til å tro at man er lykkelig. Du holder deg frisk med dietter, piller og diverse remedier. Din indre dybde kommer til uttrykk gjennom sitater du deler i sosiale medier.

Du har et stilsikkert møblert hjem, men inni deg står rommene tomme. Du solgte alt for å betjene gjelden du står i til deg selv. Ekte verdier har aldri vært særlig lønnsomme. Alt som truer deg nå er en fasade som slår sprekker, men slapp av, det finnes alltids et foto-filter som dekker.



Hentet fra: Fallmett (2015)

13.11.2015

Jeg undres over hvor du er når du ser ned til høyre. Reiser du langt? Er de du treffer der glade når du kommer og triste når du reiser tilbake til meg igjen? Og hva med deg? Hvor vil du helst være? Hvorfor må du reise egentlig? Jeg forstår ikke alt, men jeg prøver å kompensere med hjerte. Er det ekkoet av slagene som bringer deg tilbake til meg?

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne bli med deg dit… Når du blir stille og ser ned til høyre, hender det at jeg følger blikket ditt i håp om å finne veien. Andre ganger kjenner jeg bare på ensomheten. Hva tenker du på, har jeg spurt deg - men bare inni meg. Jeg vet hva svaret er. “Ingenting…” Ingenting er det vi tenker på når vi ikke vil, eller kan forklare. “Ingenting” er det jeg svarer når du tar meg i å stirre på deg og du lurer på hva det er. Så flytter vi begge blikket over på TV igjen. Jeg prøver å komme på noe interessant eller morsomt å si så jeg kan beholde deg her en stund til, men jeg har ikke lenger evnen til det - bare et kompenserende hjerte. I et par minutter er du der sammen med meg. Så du reiser tilbake til ingenting og jeg blir værende i ensomheten igjen.

Jeg er visst dårlig på å måle avstand. Du sier det er fordi jeg har dårlig dybdesyn, og det har du nok rett i. Men der øynene mine svikter, kompenserer hjertet. Jeg kan føle avstand. Hjertet mitt slår hardere når du er nær meg. Jeg kjenner det noen ganger når du er borte også. Jeg liker å tro at jeg føler det slik når du savner meg. At du ser ned til høyre der du er og reiser tilbake til meg i tankene. Jeg håper at man kan savne et kompenserende hjerte…



Hentet fra: Fallmett (2015)
Notater: Vis

De fleste har vel opplevd å sitte i dype tanker, for å så få spørsmålet "Hvor var du nå?". Teksten var også inspirert av mine foreldre. Pappa brukte ofte å spørre mamma hva hun tenkte på, og svaret var nesten alltid "ingenting".

23.10.2015

Et gatelys i en evig vinternatt. Jeg har stått her og ventet på deg så lenge jeg kan huske. I snøen vitner ti tusen fotspor om liv som er levd og om dager som har krevd. Nå begraves de sakte. I lyset ser jeg mine tilmålte åndedrag forvandles til frostrøyk. Jeg etterlater ikke lenger noen spor. 

Den første snøen falt da du forsvant. En enkelt tåre krystallisert i minus 25. Er snøen bare en kald måte å fortrenge? Det første jeg mistet var min evne til å forstå; hva som skjedde og hvor jeg er nå. Noen ganger skriker stillheten så uutholdelig høyt. 

I lommen har jeg en klokke jeg arvet av min bestefar. Et gammelt ur som er gravert med mitt etternavn. Jeg bærer den ved mitt hjerte så det skal huske å slå. Man glemmer så lett i møte med slikt savn. 

På en stolpe henger en falmet rutetabell. Det eneste som går nå er tiden. Månen henger taus på himmelen og hvor du enn er, kanskje ser du den nå? Skulle så inderlig ønske at vi kunne finne frem, men kjære, jeg innser det igjen; ikke alle får plass på den siste bussen hjem.



Hentet fra: Fallmett (2015)

23.09.2015

Vannet reflekterer verden som et vagt minne. Uklare former og farger i et blankpolert speil. Bøyd over det ser jeg mitt eget ansikt forvrengt og stygt, men man taper alltid en stirrekonkurranse med sin egen usikkerhet. Nei det gjelder å løfte blikket mot horisonten. Fra fjellene der hørte jeg for første gang den tause sangen - et ekko av alle de tingene vi aldri turte å si. Det var blant de ordene jeg fant deg; bortkommen og forlatt i en glemsel så utilgivelig overlagt. Du har alltid vært et så vakkert monument over min dårlige samvittighet.

Stillheten brytes av kirkeklokker i det fjerne som ringer for vår bisatte drøm. Men du sørger ikke lenger nå. Det finnes da grenser for hva en kan føle. Lysene brant ned for lenge siden og sympati er en valuta det er vanskelig å veksle. Nå sitter vi bare stille og ser vrakrestene av en fremtid skylle i land på en fremmed strand. En livsløgn og varmen fra en mobiltelefon er alt vi trenger, men du klemmer hardt rundt min hånd, biter tennene sammen og hvisker: «Vi gir ikke opp. Vi gir for faen ikke opp.»

Jeg følger deg blindt.



Hentet fra: Fallmett (2015)
Notater: Vis

Denne teksten ble skrevet på hytta vår i Trømborgfjella. Reiste dit en søndag høsten 2015 med intensjonen om å skrive noe. Denne var muligens den første hvor jeg prøvde meg på de episke følelsene i små liv som jeg er så fan av i f.eks Kent sine sanger.

04.08.2015

Vinden er bare på gjennomreise… Akkurat som meg. Kanskje har den også et svakt minne av hvor den kom fra, men ingen av oss vet hvor vi er på vei. Våre stier krysset hverandre på en øde landevei, omgitt av en uendelighet av åkere. Jeg nikket og hilste høflig, den rufset litt i det som en gang var en pannelugg. Jeg ble stående en liten stund og følge den med blikket i det den strøk hånden sin over kornaksene så de svaiet. “På gjensyn”. Ikke sikker på om jeg sa det høyt.

Veien er stort sett grå. Noen steder er det hard asfalt, andre steder grus som støver og legger seg på skoene. Nå og da dukker det likevel opp en liten blomst i veikanten. Ingen av de er like, men de er alle vakre på sin måte. Er det ikke underlig hvordan skjønnhet kan finnes i slik uendelig variasjon? Jeg kan huske dem alle sammen. Hva de fikk meg til å føle og hvordan de forandret meg. Jeg hadde så lyst til å ta de med meg, slik at jeg kunne føle det slik hele veien. Bare én, som jeg kunne sette i knappehullet slik at det ble vakkert uansett hvor jeg var. Ville jeg også være vakker da? Kanskje, kanskje ikke… Jeg ville i alle fall føle det slik. Men jeg kan ikke ta de med meg. De venter på en annen som skal passere forbi. Jeg må la de bli.

Om kvelden, når føttene ikke bærer meg lenger, setter jeg meg ned for å hvile. Noen ganger trekker skyene til side, som et sceneteppe, og stjernene kommer til syne. Jeg lurer ofte på hvem som iakttar hvem. Prøver de å vise meg noe, eller ser de bare ned og undres på hvorfor jeg er der. “Hvorfor går han dit? Vet han ikke at det er feil vei?” Når jeg våkner er de borte igjen.

Jeg ser alltid etter fotavtrykk. Et lite tegn på at noen har gått her før. Nå og da skriver jeg navnet mitt i sanden. Vil noen huske meg? Vil vinden, vil blomstene.. ? Jeg snur meg og ser tilbake. Kanskje veien alltid var der, eller kanskje var det jeg som lagde den. Kan en vei være forgjeves?

Åkrene følger meg hele tiden. De er alt som ikke er veien, himmelen -  og blomstene. En dag, når veien min tar slutt, vil jeg vandre ut i åkeren og forsvinne i den. Da håper jeg stjernene vil kikke ned og si “Nå forstår vi. Det var den eneste veien han kunne gå.”



Hentet fra: Fallmett (2015)
Notater: Vis

"Veien" var den første poesi-teksten jeg skrev. Som de fleste andre jeg har skrevet, kom den bare til meg. Den første setningen falt bare ned i hodet mitt, og da kom resten ganske automatisk. Jeg er litt stolt av denne.