Dette er ikke poesi. Dette er porno for melankolske sjeler.




Om Nils Thomas Nøkleholm

Dette er ikke informasjon som noen etterspør, men har man en nettside hører det visst med. Les videre på eget ansvar.

Kalde harde fakta:
- Født 7. mars 1981.
- Vokste opp i Mysen, Østfold.
- Etter Mysen Videregående skole, studerte jeg ved BI med spesialisering i markedskommunikasjon.
- Underveis flere små jobber, som blant annet skribent i tidsskriftene Tekno og Bitz, webdesigner, oversetter, fotograf, regissør...
- Begynte å jobbe med markedsføring Eidsberg Sparebank i 2005.
- Skrev noe som noen likte i 2015.
- Ga ut bok (Fallmett) i 2016.


...
Dette var egentlig en tilfeldighet. Eller kanskje var det bare minste motstands vei. Helt siden tenårene har det vært en skapertrang der, men den har stort sett vært rettet mot felt som er tid og ressurskrevende. Etter mange år med et "jeg kan ikke lage noe før det blir perfekt"-tankesett, sprakk vel bare demningen i den retningen den kunne: å sette noen ord ned på et ark.. eller en skjerm (men det er liksom ikke like romantisk).

Som de fleste slike ting, begynner det med en setning. I mitt tilfelle var det "Vinden er bare på gjennomreise, akkurat som meg". Jeg har ingen formening om hvor den kom fra, den bare dukket opp. Og sånn har det stort sett fortsatt. Har hørt andre som utøver noe kreativt si at de stadig er redde for at de skal avsløres, og slik føles det for meg også. Man føler nesten at man har stjålet det man har produsert, for man fikk det jo bare servert. Som om man har en ghostwriter. Det er også en kamp mot usikkerheten. Man rives og slites mellom en følelse av at dette er noe bra, og dette bare er tull som folk skryter av for å være snille. Bare å lese denne teksten gjennom øynene til noen som ikke liker det jeg lager gjør at det føles selvhøytidelig og kvalmt. Det føles liksom jævlig pompøst å skulle si at man skriver "poesi". Å skrive under en pseudonym frister, hadde man ikke vært så veldig hektet på feedbacken.

Egentlig skulle jeg ønske at jeg kunne lage sanger, men det føles som jeg mangler talentet for det. Mine største forbilder i det jeg skriver er folk som Joackim Berg fra Kent, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar Savoy i a-ha. Noen ganger savner jeg å ha musikk til å fargelegge eller forme tekstene dit jeg vil ha dem, men om det noen gang vil skje får tiden vise.

Til syvende og sist så gjør man det bare for seg selv. Man har en kløe man bare må klø på. I mitt tilfelle prøver jeg å sette ord på en følelse. En diffus følelse man har gått med så lenge man kan huske, som man prøver å forstå. Men det føles utrolig bra å kunne skape en emosjonell reaksjon hos noen andre også. Man føler seg mindre alene da. Kanskje er man ikke den eneste som kjenner på den diffuse følelsen? Eller kanskje bare ruser vi oss på melankoli sammen...