13.08.2019

Han våknet til av hvinet fra bremsene og rykningen i bussen. Litt fortumlet så han på bussjåføren som forventningsfullt møtte blikket hans og sa, “Dette er din stopp.”
Han så seg rundt i bussen, men det var ingen andre passasjerer igjen. Ingenting på utsiden av vinduene så kjent ut. Klikkene fra blinklyset hørtes ut som en fot som utålmodig trampet og ventet på at han skulle gå av. Usikker tok han vesken ned fra hattehylla og steg av bussen.
“Er du helt sikker?”, spurte han sjåføren igjen.
“Helt sikker”, svarte sjåføren og ønsket han lykke til i det dørene ble lukket rett foran ansiktet hans.
Bussen buldret av gårde, rundt en sving og snart var det helt stille igjen. Den eneste lyden var grusen under skoene hans som presset mot asfalten når han flyttet vekten fra det ene beinet til det andre. Han ble stående der en stund og se seg rundt. Han hadde ventet at dette stedet skulle føles litt mer som… hjemme. Isteden føltes det bare litt fremmed.

Usikker på hvor han skulle gjøre av seg, satt han seg på benken i busskuret. Han sukket dypt og plasserte vesken på fanget. Da oppdaget han at det allerede satt en jente litt lenger bort på benken. Hun kikket i bakken og flyttet rundt på noen småsteiner med tuppen av skoen. Plutselig så hun bort på han, men da øynene deres møttes i en brøkdel av et sekund, ble begge så flaue at de så ned i bakken igjen. Så ble de flaue over at de ble flaue, men det var best å late som ingenting.

Han forsøkte å virke litt opptatt, som om han visste hva han gjorde. Så litt på klokka, kikket litt ned i veska, og så litt på klokka igjen. Deretter prøvde han å tyde en falmet rutetabell, men trykket hadde for lengst bleknet i sola, eller blitt vasket bort av regnet - han var ikke helt sikker. Nå var det bare overskyet.

Han følte for å si noe, men etterhvert som minuttene gikk ble det vanskeligere og vanskeligere. Det kjentes som om han var i ferd med å glemme hvordan man snakket. Til slutt tok han fart. “Har du *kremt* ventet her lenge?”
“En stund.” Stemmen hennes sprakk litt, som om den ikke var brukt før.
Han innså at han ikke hadde forberedt noe oppfølgingsspørsmål, så han bare smilte og nikket. Det var stille noen sekunder mens begge kikket ut i lufta.
“Hva med deg?” Hun skjønte at spørsmålet var litt dumt i det hun sa det, og ristet på hodet mens hun lo litt.
Han lo også. “En evighet.”

Over dem steg luftfuktigheten til bristepunktet i skylaget, små dråper fant sammen og falt fra himmelen. Taket på busskuret ga ly for regnet, men noen dråper spratt i asfalten og opp på bukseleggen deres. De trakk begge beina inn under benken. Hun var litt glad for regnet. Været har man alltid felles, og mye tid kan fylles med å prate om det. Han fortalte om at han likte lyden av regn mot taket, og hun om hvor godt hun likte lukten av regn når solen kikker frem igjen.

“Har du vært her før?”
Han ristet på hodet.
“Ikke jeg heller”, svarte hun. “Jeg tror i alle fall ikke det.”
Han reiste seg opp for å strekke på beina og kikket seg rundt igjen.
“Hadde kanskje forventet noe annet”, forklarte han.
Hun satt kalvbeint og forsøkte å trekke jakka litt over knærne. “Ja… jeg også.”
Et blad med sine klorofyll-løse farger falt fra et tre, seilte gjennom luften og landet foran henne. “Hvordan trodde du at det skulle være?”
“Jeg vet ikke helt. Bare annerledes enn dette. At det skulle føles mer som om man hadde kommet dit man skulle.” Han satt seg ned igjen og lente seg bakover mot veggen.
Det mørknet og antydning til frostrøyk dannet seg i luften når han pustet ut. Hun hadde trukket jakkeermene ned over hendene sine.
“Fryser du?”
“Litt”, svarte hun.
Han løftet armen og hun flyttet seg inntil han.
“Takk, jeg frøs også, men turte ikke si det først”, humret han mens de så på det første snøfnugget som sakte fant veien ned til bakken.
Mot den klare nattehimmelen så det ut som stjernene hadde løsnet og falt ned mot dem. Hun sovnet alltid med hodet i fanget hans.

Solen glitret i snøen da hun våknet. Hun ble liggende og studere ansiktet hans. Det var kommet grå hår ved tinningen og i skjegget.
“Jeg drømte om alle dagene”, sa han med øynene fortsatt lukket. “Alle de glemte dagene.”
Melankolien senket seg over busskuret.
“Tror du noen vil huske oss”, spurte hun etter en liten stund.
Han åpnet øynene. På en bar flekk vokste en løvetann opp av en sprekk i asfalten. En tåre rant ned fra kinnet hennes og lagde en våt flekk på jeansen hans. Han stakk hånda ned i veska si, romsterte litt rundt og tok opp en tusj. Hun tørket tåren og reiste seg opp for å se hva det var han skulle gjøre. På veggen i busskuret skrev han noe med en håndskrift han aldri var blitt helt fornøyd med. Hun smilte og la hodet sitt på skulderen hans i det vårsolen kastet sine varme stråler på dem.
“Jeg er glad du også gikk av på feil holdeplass”, sa hun. Stemmen var mer skjør nå.
Han klemte henne inntil seg. “Jeg ville ikke vært noe annet sted.”

En buldring kunne høres mellom fuglekvitteret. Den økte i styrke, og var like ukjent som den var kjent. Det hvinte i bremsene da bussen stoppet foran dem. Dørene åpnet seg.
De to ble sittende der litt før han sa, “Jeg tror dette er oss.”
De hjalp hverandre opp på beina, han bøyde seg ustøtt ned og plukket opp veska, og så stabbet de seg stille mot bussen mens de støttet seg på hverandre. Vel fremme ved døren stoppet de opp litt og snudde seg mot busskuret igjen.
“Hah, nå kjenner jeg det igjen”, sa han overrasket. Så snudde de seg og ble hjulpet ombord på bussen av sjåføren.

Bussen buldret av gårde, rundt en sving og snart var det helt stille igjen. Tilbake var bare et tomt busskur. På den ene sideveggen, med svarte tusjbokstaver, stod det skrevet: Vi var her.